Malin Hempel møter mange som vurderer havbruk som yrkesvei, og som lurer på hvordan det er å jobbe med det. Selv jobber hun som driftsoperatør og følger jevnlig opp elever på utplassering.

Skal få oppleve mestring

– De spør for eksempel om turnus, lønn og oppgaver, og om hva man gjør ute på anlegget. Jeg tenker det viktigste er å gi dem et realistisk bilde av arbeidshverdagen. Vi vil også at de skal føle seg ivaretatt, og sitte igjen med et godt inntrykk av bedriften og arbeidsmiljøet.

 
Hun legger vekt på at de skal få prøve oppgavene selv.

– Når de er her, skal de få gjøre det meste, og ikke bare stå og se på. Målet er at de skal oppleve mestring. De er med på ulike typer arbeidsoppgaver, i forskjellige deler av driften. Vi prøver for eksempel å gi dem innsikt i hvordan vi jobber med fiskevelferd, rømmingssikring og HMS. I tillegg får de ofte kjøre båt – det er alltid populært.

Grundig sikkerhetsgjennomgang

Sikkerhet står sentralt i opplæringen.

– Alle får grundig gjennomgang av rutiner, bruk av verneutstyr og hvordan vi jobber trygt, både på land, i båt og ute på merdene. Noe tar vi med en gang, og resten etter hvert. Det er bedre enn at de skal måtte huske alt med en gang de kommer.

Selv har hun hatt ansvar for sikkerheten på en av røkterbåtene og nylig vært gjennom tilsyn fra Sjøfartsdirektoratet.

– Det var en lærerik erfaring. De sjekket alt ned til minste detalj, som for eksempel det at vi har nødvann om bord som det er trygt å drikke. I etterkant har det gjort oss ekstra bevisst på rutiner og dokumentasjon, og det var fint å få bekreftet at vi gjør mye rett.

16. mai meldte vi inn mistanken om ILA. To uker senere bekreftet Mattilsynet utbruddet, først ved lokaliteten Mikkelsøya, deretter Skatleia.

Nedstengning og restriksjoner

Hverdagen ble snudd på hodet for alle i selskapet. Kvalitetsleder Thomas Angell beskriver en situasjon der samarbeid og handlekraft ble avgjørende.

– Området rundt hovedkontor og slakteri på Jennskaret ble sperret av allerede første dag etter mistanke. Alle fikk faste arbeidssteder – samtidig innførte vi restriksjoner som begrensninger i besøk og trafikk inn til området, både til sjøs og på land. Det var ekstremt viktig å unngå smittespredning mot andre soner og oppdrettere. Da måtte vi være kritiske og anse alt fra personer og bekledning til kjøretøy og dekk som en fare, i likhet med båter og verktøy.

Det ble raskt utarbeidet en plan for uttak av fisken, og søkt om transportrute og slakt hos andre med kapasitet i området. En rekke andre kritiske oppgaver måtte også løses umiddelbart, blant annet å finne brønnbåttransport og muligheter for destruering og ensilering, gjøre nye risikovurderinger og lage planer for risikoreduksjon.

Nye arbeidsoppgaver

Parallelt ble det gjort en kartlegging av tilgjengelige ressurser, behov og utstyr for demonteringer, vask og vedlikehold. Full slaktestopp gjorde at mange mistet sine vanlige arbeidsoppgaver, og i stedet måtte bidra på helt nye måter. Arbeidet ble et samarbeid med synergier mellom alle avdelinger. Oppdrett fikk hovedansvar for sjørelatert utstyr, som merder, fastmontert utstyr på lokalitetene og båter. Slakteri-ansatte jobbet med vask og andre oppgaver på kaiområder, fôrflåter, landbaser samt delevask.

– Dette handlet både om behov og om å minimere antallet permitteringer. Det var tøft å se kollegaer som gikk fra slakteriet på siste slaktedag, og ikke vite når eller om man fikk se dem igjen. Heldigvis har selskapet strukket seg langt for å holde flest mulig i arbeid.

Prosessen var omfattende og stilte store krav til nøyaktighet og utholdenhet. Samtidig var det ingen tvil om alvoret.

Lange dager med tungt arbeid

– Det var krevende, både fysisk og mentalt. Vi fikk nye oppgaver, som vi kanskje ikke hadde holdt på med før. Og alle måtte tenke seg om to ganger før vi gjorde noe eller tok noe med ut på sjøen.

For hans egen del gikk svært mye tid til spyling av merdene – et arbeid som omfattet hele konstruksjonen, både innvendig og utvendig. Det ble lange dager med både merdvasker og manuell bruk av høytrykksspyler, i tillegg til grundig dokumentasjon av alt som ble gjort. Målet var ikke bare å bli ferdig, men å gjøre jobben riktig hver gang.

– Hadde vi tatt snarveier hadde det bare slått tilbake på oss selv.

Å stå sammen for å komme i mål

Et ILA-utbrudd handler ikke bare om håndtering av fisken og anleggene, men også de du har som kolleger. Thorsen beskriver et tett samhold blant de ansatte, der fleksibilitetog vilje til å stille opp preget arbeidsdagene.

– Jeg føler egentlig at lagfølelsen er sterkere nå enn noen gang, og at vi har greid å håndtere det på en god måte. Alle har stått på for at vi skulle komme i mål og få et best mulig utfall av situasjonen. Da sikter jeg både til oppgavene som skulle gjøres og hvordan vi har hatt det på jobb. Det har vært avgjørende. Det nytter ikke å gå og være sur.